I år feirer 17 afrikanske land 50 år med uavhengighet fra kolonimaktene, og flere skal det bli de nærmeste årene. I den forbindelse ser man tegn til økende selvstendighet, sterkere panafrikansk samhold (African Union ble stiftet i 2001) og flere som tar til orde for å løsrive seg fra ”klørne” til vestlige donorer.
Dessverre ser man at en del afrikanske land setter opp tradisjonelle familieverdier som en motpol til homoliberale verdier. Det blir hevdet fra flere hold at homoseksualitet er uafrikansk, paradoksalt nok blir dette argumentet gjerne fremført på et fremmed språk (engelsk), med begrunnelse i en importert religion (kristendom). Det blir også glatt oversett at homoseksualitet er tilstede i flere tradisjonelle afrikanske tekster, og at seremonier for likekjønnede par har vært tradisjon blant ulike stammer, blant annet kikuyus i Kenya og blant Kabaka-kongene i Uganda. I tillegg ble lovverket som kriminaliserer homoseksuelle handlinger innført av de britiske koloniherrene, og var ikke der i utgangspunktet. Det er også interessant å se at få av de tidligere franske koloniene har forbud mot homoseksuelle handlinger, ettersom Frankrike var en sekulær stat som mente at det ikke var myndighetenes oppgave å regulere hva borgerne drev på med på soverommet. Det ble blant annet vurdert å innføre forbud mot homoseksuelle handlinger i Rwanda, men i desember 2009 sa justisministeren at:
- Vår regjering kan ikke og vil ikke på noen som helst måte kriminalisere homoseksualitet, seksuell orientering er en privatsak og hvert enkelt menneske har sin egen orientering – det er ikke på noen som helst måte et statsanliggende.
LHBT-rettigheter i utenrikspolitikken
Etter valget av den rødgrønne regjeringen i 2005 har rettigheter for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) blitt viet stadig mer oppmerksomhet, også i utenrikspolitikken. I budsjettet for Utenriksdepartementet i 2006/2007 ble situasjonen for lesbiske og homofile tatt opp for første gang. I Stortingsmelding nr.11 (2007-2008) om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken ble også dette temaet inkludert. Fra 2008 jobber også fire norske utenriksstasjoner spesifikt med å overvåke og rapportere om menneskerettighetsbrudd mot lhbt-personer. Disse pilotambassadene er Kenya, Uganda, Nepal og Nicaragua. Det er relativt nytt å jobbe med denne typen menneskerettigheter i utenrikspolitikken, og i blant går utviklingen i samarbeidslandene feil vei, slik man nå ser i Uganda. Der strammes det inn i lovverket, avisspaltene renner over av homofobiske uttalelser og prester viser homseporno (!), som et ledd i en strategi der man illustrerer hva slags synder man bør holde seg unna. Det mest kontroversielle er imidlertid forslaget om å innføre dødsstraff for homoseksuelle handlinger. Det er lett å bli utålmodig i møte med denne motstanden, men dersom vestlige donorer blir for ivrige etter å bruke bistand som pressmiddel er vi redde for at det kan virke kontraproduktivt.
Kondisjonalitet
I Sverige har utviklingsminister Gunilla Carlsson truet med å kutte i bistanden til Uganda dersom lovforslaget går gjennom. Carlsson er svært skuffet fordi de har hatt et utviklingssamarbeid over flere år og hadde håpet og trodd at Uganda etter hvert delte svenske verdier. Slike forslag og uttalelser kan raskt gi brensel til bålet til de som argumenter for at homoseksualitet er en vestlig sykdom, og at vi forfører afrikanere ut på den syndige sti. Den norske regjeringen har foreløpig holdt seg mer edruelig, og statssekretær Ingrid Fiskå sa til Blikk.no den 9.desember at det ikke blir aktuelt for Norge å følge Sveriges pisk. I stedet vil Norge støtte menneskerettighetsorganisasjoner i Uganda og ta opp saken i bilaterale samtaler.
Homofob misjonering
Dersom man skal få til en endring i retning av mer toleranse tror vi det er viktig å jobbe på grasrotnivå. Her i Kenya har vi den siste tiden sett flere voldelige opptøyer mot angivelige homofile, blant annet måtte seks homofile menn flykte fra Mombasa til Nairobi fordi de ble truet med å bli drept. Homofobene som står bak er ikke ekstremister slik man gjerne skulle tro, men ofte arbeidsløse ungdommer som trenger en sårbar gruppe å rette sinnet mot. Dette er folkelige fordommer som ikke bedres av fordømmelse fra det svenske utenriksdepartementet, men som må møtes med kunnskap lokalt.
Det drives heftig misjonering i mange afrikanske land, noe som også var tema på et seminar 9.mars i regi av Norad, Skeiv Ungdom, Skeivt forum og LLH. Temaet var kvinnerettigheter og homotoleranse i norsk bistand, og blant innlederne var den ugandiske transaktivisten Victor Mukasa. Mukasa fortalte blant annet om hvordan den amerikanske kristenkonservative høyresiden misjonerer i Uganda.
I mars 2009 ble en ansatt fra ”The international healing foundation” i Maryland sendt til Uganda for å promotere antihomoloven på en homokonferanse. Allerede 29.april ble dødsstrafforslaget for homofili lansert i parlamentet i Uganda. I tillegg driver også Saudi Arabia aktiv misjonering og bygger blant annet madrassaer (muslimske skoler) i stor stil, blant annet på den kenyanske kyststripen. Det er derfor et stort behov for flere liberale kirker og moskeer på et kontinent der Nina Karin Monsen ville blitt sett på som liberal og der det er lettere å finne Jehovas vitner enn det er å finne homovennlige prester.
Sammen for forandring
Vi mener at press utenfra sammen med press innenfra kan fungere. Sanksjonene mot Apartheid-regjeringen i Sør Afrika var viktig for å få avslutta regimet. Press utenfra var også viktig for å få revet die mauer. Norge endret ikke på KRL-faget i skolen før menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg mente at faget var i strid med menneskerettighetene. Likevel, stemmene utenfra må ikke overdøve de som kommer innenfra. Selvsagt skal norske politikere og organisasjoner, i samarbeid med aktivister og myndighetspersoner i sør, jobbe sammen for å bekjempe diskriminerende lovverk og praksis. Sammen blir vi pådrivere for forandring. Men en forandring uten legitimitet er ikke bærekraftig.
For å avslutte med noe positivt (for det skal man jo) er det noen piler som peker i riktig retning i Afrika. Sør Afrika var det første landet i verden som grunnlovsfesta forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering. I Kenya ser man en begynnende åpenhet rundt spørsmål omkring homoseksualitet. Nasjonale institusjoner som National Aids Control Council samarbeider med den lokale lhbt-organisasjonen om HIV-forebygging, og Kenya National Human Rights Commission har uttalt at homoseksualitet bør avkriminaliseres ut fra et menneskerettighetsperspektiv. I Norge samarbeider SAIH med lhbt-organisasjoner i Sør Afrika, Zambia og Zimbabwe. Skeiv Ungdom og LLH samarbeider med Kenya og Uganda. Vi tror den beste måten å bekjempe intoleranse på er å støtte lokale krefter gjennom organisasjonsbygging og midler slik at de selv kan drive sine egne kampanje og prosjekter, ikke at toleranse blir pådyttet dem utenfra.
”Mamma er pappas andre kone, men også yndlingskona hans, så vi er så heldige at vi får se han nesten hver dag”, uttalte en kenyansk bekjentskap da vi satt på kafé for noen uker siden. Med dette utsagnet ville han vise hvor heldig hans mor hadde vært som nettopp hadde giftet seg med hans far. Ved spørsmål om han synes det hadde vært greit om moren hadde giftet seg med en annen mann i tillegg til faren, svarte han at det hadde vært helt uakseptabelt.
I patriarkatet Kenya har kvinner fortsatt en lang vei å gå, og kvinnekampen har på mange måter nylig begynt. Fram til 2001, under tidligere president Mois regime, ble den tradisjonelle kvinnen framelsket (matlageren og fødemaskinen) og kvinnesak var omtrent fraværende i de offentlige debattene. Man kan si mye rart om Kibaki, men etter at han overtok roret har det skjedd en rask utvikling i Kenya. Myndighetene er stort sett positive til kvinnerettigheter (selv om abortrettigheter fortsatt er fraværende), og viser seg som det beste landet i regionen (dog sier dette kanskje mer om nabolandene). Allikevel ser man at abortdebatten, en het potet i dagens media, blir ledet av menn, stort sett religiøse som sådan.
Men med mye av det lovmessige på plass, er tradisjoner og fattigdom fortsatt to store hindre for reell likestilling. 70 % av analfabetene i landet er kvinner, og seksuelle overgrep er fortsatt svært utbredt. Mens kvinner på generell basis har lav status, er det én gruppe som står enda lavere: kvinner som har sex med kvinner (KSK).
”Da jeg var 8 år gammel ble jeg voldtatt av bestefaren min. Han mente at jeg oppførte meg som en gutt. Da jeg senere, i en alder av 16, fikk min første jentekjæreste ble jeg banket opp og siden avvist av hele familien. Kjæresten ble etter hvert min eneste familie, men hun valgte prostitusjon over forholdet. Det var en veldig tung periode i livet mitt, men heldigvis får jeg se sønnen vår en gang i blant. Han betyr alt for meg.”
Denne hjerteskjærende historien ble fortalt av en av deltakerne da organisasjonen Young Women’s Leadership Institute (YWLI) nylig hadde møte for kvinner som har sex med kvinner. Historien er heldigvis ikke representativ for flertallet, men fortjener allikevel å bli hørt. Særlig fordi den dessverre ikke er helt unik heller. I et tradisjonelt syn er det et stort problem når en kvinne ikke vil innrette seg etter de mange forventningen som blir stilt henne. Av disse er de viktigste a) å finne seg en mann og gifte seg med han og b) få barn, begge vanskelig å innfri for en lesbisk kvinne. I arbeidet med å rapportere om hatmotivert vold mot LHBT-personer i Kenya, har KSK-samfunnet rapportert om såkalte re-orienteringsvoldtekter, politivold, utkastelse fra familien og avskrivelse av arv. Dette gjelder i større grad KSKer fra de øvre samfunnssjiktene, blant lesbiske kvinner i de rurale strøkene er familien ofte det viktigste man har, så viktig at man velger bort et liv med romantisk innhold.
I motsetning til i Norge, der kvinnebevegelsen og lesbene gikk hånd i hånd (i alle fall en fraksjon), har disse hittil jobbet mye separat i Kenya. Det er først nylig at YWLI har begynt å ta tak i kvinnenes felles kamp mot patriarkatet, uavhengig av hvem man deler seng med. Samarbeidet mellom YWLI og Minority Women in Action (MWA), medlemsorganisasjon for KSK i GALCK, ble styrket i forrige uke med den tidligere nevnte workshopen. I første omgang var møtet for kvinner som har sex med kvinner, men senere vil de ha blandede grupper der MWA-medlemmene har mulighet til å lære andre ungdommer om en del av seksualiteten de gjerne ikke har hørt så mye om før. Blant annet har både YWLI og MWA fortballag som senere skal spille kamp mot hverandre. Slik håper man at ungdommene skal få mulighet til å bli kjent med hverandre før hvem man forelsker seg i blir et tema.
På denne første samlingen var det påfallende at ord som ”lesbian” og ”bisexual” nesten ikke ble nevnt, det var nemlig et viktig poeng for samtalelederne at seksualitet ikke er spesielt viktig. Det handler om å bli glad i seg selv og sin egen kropp, for siden å kunne ta bedre vare på den og stå opp for seg selv. Det er ikke til å skyve under et teppe at lesbene er blant de største konsumentene av alkohol, mange røyker og vi har statistisk mye ubeskyttet sex (i Norge som Kenya). Som kriminalisert er det få som har tro på at man kan ha et fungerende forhold, som igjen resulterer i mye utroskap. Det florerer dermed av seksuelt overførbare infeksjoner, og mange sliter med dårlig selvtillit og psykiske vansker. Det første vi ble bedt om å gjøre på dette møtet var derfor å snakke om vaginaene våre. Ved å finne en fin metafor for denne, og forklare hvordan metaforen best beskrev hvordan vi vurderte det vi hadde mellom beina, skulle vi samtidig lære oss å elske den. Tankene til undertegnede gikk unektelig over på livmorfeminisme og New age-beveglesen, men hvorfor ikke. Det viktigste er tross alt at man forenes i en felles kamp mot patriarkat, undertrykkelse og maktubalanse.
Lørdag 13.mars arrangerte vi et medieseminar for ca 40 medlemmer av GALCK. Media kan være en viktig opinionsdanner og en viktig kanal for holdningsendring. Kenya er et av få afrikanske land med en fri presse, dog er denne pressefriheten med modifikasjoner. Journalister blir utsatt for utpressing og de færreste tør utfordre det som til enhver tid er regjeringens mening.
Det er stort sett veldig vanskelig for GALCK å få artikler på trykk, eller få intervjuer i radio eller tv som presenterer homofile og transpersoner på en rettferdig måte. Selv om den kenyanske grunnloven garanterer pressefrihet er altså virkelighet en litt annen. Både staten og media skal være sekulær, men når presidenten holder pressekonferanser i kirker er det lett å se at kirken fortsatt har stor innflytelse. Konservative medier og journalister gjenspeiler det kenyanske samfunnet som fremdeles er veldig religiøst og patriarkalsk. Dette illustreres godt i den pågående abortdebatten i landet. De som kommer til orde i media er som regel prester, som igjen ofte betyr middelaldrende menn som gjerne ikke blir gravide. Premissene i debatten settes altså av de som ikke er berørt personlig av temaet. Det samme ser vi i homodebatten. Heterofile menn, gjerne prester eller imamer setter premissene for debatten, og GALCK får en sjelden gang svare på tiltale.
Derfor var seminaret også viktig for å finne tiltak som på sikt kan gjøre LHBT-bevegelsen i Kenya til en premissleverandør i media. De som holdt foredrag var en aktivist som fortalte om sine mediaopplevelser, en journalist fra en kjent avis i Kenya, en norsk fredskorpser som for tiden jobber med AMWIK (The Association of Media Women in Kenya ) og en journalist og blogger fra Nairobi. Flere forslag kom opp, blant annet;
* Starte overvåking av LHBT-dekningen i media
* Produsere en ”Code of conduct” til jounralister
*Stipend-fond for LHBT-studenter
*Søke om midler til en undersøkelse om holdninger blant kenyanere
*Workshops for journralister
Det ble også vektlagt at media er mye mer enn bare aviser og TV. Aviser er stort sett uansett den utdannede middelklassen som leser, og i rurale strøk i Kenya er det kun 5% som har tilgang på elektrisitet, så tv er heller ikke det viktigste mediet. Radio derimot er mye brukt, og en viktig opinionsdanner. Vi husker med skrekk hvordan radioen ble brukt som propaganda under folkemordet i Rwanda. På samme måte ble radioen brukt til å spre hat under de voldelige opptøyene i etterkant av valget i 2007. Et tips til norske utviklingsorganisasjoner er derfor å øke fokuset på media, og da spesielt på hvordan hat spres gjennom radio, og hvordan man forebygger dette.
Josiah* er 24 år. Da han var 17 ble han voldtatt av en mann. Det var slik han ble smittet med hiv – og slik han ble homofil, mener familien. Med sin historie er Josiah et eksempel på en ekstra utsatt minoritetsgruppe i Kenya; hiv-positive menn som har sex med menn (MSM).
Statistisk tilhører Josiah 16% av de hiv-smittede; kategorien ”MSM and imprisoned” (sic) i den nasjonale handlingsplanen for å bekjempe hiv/aids (KNASP). For oss fra Norge virker det hårreisende at disse to skal settes i samme kategori, og det insinueres at myndighetene anerkjenner at sex mellom menn foregår, men bare i fengsel der de innsatte ikke har tilgang på kvinner. Realiteten er, som vi vet, en annen. Allikevel er det en lang kamp til grunn for at kategorien ”imprisoned” ble utvidet til ”imprisoned and MSM”. For å kunne forstå noe av bakgrunnen for dette; her er en rask oppdatering på Kenyas hiv/aids-historie.
Det første tilfelle av hiv ble ikke registrert før i 1984, men da hadde man allerede sett at viruset florerte i hovedstaden, spesielt blant byens sexarbeidere der man på samme tidspunkt antok at omtrent 81% var smittet. Et nasjonalt hiv/aids-råd ble opprettet, men spørsmålet ble stort sett ignorert av daværende president Daniel Arap Moi. Etter mye politisk press utenfra, snarere enn av eget ønske eller erkjennelse av behov, ble National Aids Control Council (NACC) opprettet i 1999. På dette tidspunktet antar man at 10-14% var smittet på landsbasis, så mange som 17% blant Nairobis innbyggere, og det ble erklært nasjonal krisetilstand. Allikevel uttalte Moi at ”It would be improper to encourage the use of condoms in schools and colleges”. Han satte seg også imot all bruk av offentlige midler på å distribuere kondomer, noe han stilte til gjenvalg på i 2001 - med bred støtte fra kristne og muslimske ledere.
Moi ble ikke gjenvalgt, og da Kibaki trådte inn som president erklærte han ”Total war on AIDS”. Allikevel ble aidsbistand trukket tilbake etter flere tilfeller av korrupsjon og misbruk av midler. Etter innstramninger i rekkene ble problemet tatt hånd om, og i dag lever i underkant av 8% av befolkningen med viruset, en liten økning fra 2003 da Kenya var nede på omtrent 6%. NACC er en velfungerende, statlig organ som har høstet ros hos FN for grundige rapporteringer og hiv/aids-arbeidet generelt. Skoleelever får undervisning i kondombruk, plakater og brosjyrer om hiv-smitte blir distribuert rundt i det ganske land, men det er et aspekt som gjennomgående er fraværende: hiv-smitte blant MSM.
Da Josiah gikk for å teste seg for hiv, fikk han problemer hos helsevesenet. Når helsepersonell får vite at du er en mann som har sex med menn, eller kvinne som har sex med kvinner, er det ikke sikkert de er så interessert i å hjelpe deg. Heller ikke ble han ønsket velkommen i organisasjonen for hiv-positive kenyanere. Alle hadde samme begrunnelse; han var kriminell, og uønsket som sådan. Det at han hadde vært utsatt for voldtekt ble i hans tilfelle en formildende omstendighet i møte med helsevesenet, men ønsket hans om å fortsette å ha sex med menn gjør at han ikke er velkommen i det hiv-positive miljøet.
I begynnelsen valgte Josiah dop som vei ut av elendigheten. Han hadde på dette tidspunktet også blitt avvist av familien sin. Heldigvis kom han seg på avrusning etter noen år på kjøret, og fant ut at det beste han kunne gjøre var å hjelpe andre i samme situasjon. Men i stedet for å bli ønsket velkommen i homomiljøet, ble han også her sett ned på bakgrunn av sin hiv-status. På grunn av manglende utdanning og informasjon er det en vanlig oppfatning at menn som har sex med menn ikke kan smitte hverandre. I stedet for å få støtte, ble Josiah anklaget for å gi andre MSM dårlig rykte – i tillegg til å ”ta med seg smitten inn” i miljøet. Slik viser historien til Josiah hvordan hiv-positive MSM er utsatt for stigma fra andre hiv-positive fordi de er MSM, andre MSM fordi de er hiv-positive og fra samfunnet generelt som hiv-positive MSM.
Josiah har til tross for dette holdt hodet hevet, og er i dag frivillig i organisasjonen Ishtar MSM, medlem i GALCK-paraplyen. Her arranger han samtalegrupper og hiv-testing for MSM, i tillegg til kursing internt og eksternt. Forrige fredag ble utvekslingsgruppa invitert til organisasjonen Liverpool Volunteer Counseling an Testing (LVCT), som blant få ikke-LHBT-organisasjoner har inkludert MSM i hiv/aids-arbeidet sitt. Det er mye takket være deres iherdige kamp at MSM-gruppen nå er inkludert i den nasjonale handlingsplanen for å bekjeme hiv/aids – selv om det hittil havner under samme statistikk og målgruppe som fengselsinnsatte.
Når myndighetene nå, riktig nok delvis, har anerkjent at MSM er en del av hiv-statistikken og dermed har inkludert samme gruppe i strategiene, kan dette være en innfallsvinkel for kenyanere til å drive sin homokamp. Allerede har man sett at Ishtar har blitt invitert med som høringsinstans for NACC i arbeidet med å lage KNASP III (Kenya National Aids Strategic Plan), paradoksalt nok, i og med at de ikke er en lovlig organisasjon. Men igjen er avkriminalisering helt avgjørende. Så lenge MSM møter stigma blant helsepersonell kommer ikke alle til å være like tøffe som Josiah og teste seg.
*Josiah er ikke personens egentlige navn
Vi har foreløpig tatt matatus ca 50 ganger uten å bli drept, vi har drukket et ukjent antall kopper kaffe på Savannah, vi har hørt ordet “Mzungu” minst 65 000 ganger, Åshild er plaget av myggstikk, solbrenthet og gnagsår (mens Stian har sluppet unna den jævelen), vi har sett Karen Blixens gamle hus, vi har kysset en giraff, sendt til sammen over 100 postkort, Stian har brukt over 100 timer på facebook, Åshild har nesten blitt overkjørt, vi har brukt for mye penger på souvenirer, sovet for lite, lært for lite kiswahili, hørt Lene Marlin på homoklubb i hjertet av Nairobi, møtt den norske ambassaden, sett dårlige homsefilmer, hørt Michael Jackson 15 000, filosofert på Art Café, møtt nydelige unger å barnehjem, lest bøker i Uhuru Park, ridd på kamel, møtt hyggelige, frekke, rare, søte, snille, hjelpsomme, innpåslitne, ekle, koselige, merkelige og morsomme kenyanere, ringt Mina (drosjesjåføren som sier konsekvent sier L der det skal være R), lekt kjærester på Masaai markedet, klaget over gjørmelignende tilstander som gjør skoene skitne (Stian), klaget over manglende sol ( Åshild), spist alt for sterk indisk vegetarmat servert av Mr. Tooth pick, vasket truser fr hånd, blitt gjennomvåte i regnværet, spist Chapati, skrevet lange blogginnlegg og drukket Tusker malt.
To mekanikere spaserer over veien til bensinstasjonen, hånd i hånd. De ser på hverandre og smiler. Den ene av dem lener hodet bak og ler høyt. Sannsynligvis er de ikke homofile. Overalt i Nairobi kan man se menn som holder hverandre i hendene. I motsetning til i vesten er menn her stort sett ikke redde for intimitet mellom menn. Den uskrevne kontrakten er imidlertid at det ikke er noen homoseksuelle undertoner involvert. Etter hvert som det demokratiske rommet i Kenya åpner seg og flere står frem som homofile vil kanskje frykten for å bli oppfatta som homofil også nå Nairobi.
I Norge kan vi på mange måter si at det er tynt lag med homotoleranse som preger samfunnet. Majoriteten ønsker at alle skal kunne leve sin liv slik de ønsker uten å bli diskriminert. Ekteskapsloven har legitimitet blant flertallet av befolkningen. Samtidig ser vi at homo er det mest brukte skjellsordet på norske ungdomsskoler og undersøkelser viser at 30% av norske menn synes det er ekkelt med homofile som kliner. Selv om homoseksuelle uttrykk ofte blir tolerert ( de fleste gjør jo ingen handling ut av at de synes det er ekkelt med to menn som kliner), blir de fortsatt ikke verdsatt på samme måte som heteroseksuelle uttrykk.
Vårt forslag til kulturutveksling er derfor følgende; kenyanere begynner å respektere grunnleggende menneskerettigheter og beskytter seksuelle minoriteter fra vold og undertrykkelse. Samtidig vil norske menn å sette mer pris på nærhet mellom menn. SÅ, heteroer; finn ei hand å holde i. Det er ikke så farlig som du trur!
SAIH deltar på OD-valget 2010
Det er opp til norske elever hva som blir årets Operasjon Dagsverk-prosjekt. SAIH deltar med søknaden ”Dødsforelska” – Utdanning for skeive ungdommer i Sørlige Afrika.
OD-Valget står mellom SAIH og Kirkens Nødhjelp og avgjøres gjennom uravstemning på skolene, og avstemning på Elevorganisasjonens Elevting. Mer informasjon og Kirkens Nødhjelps søknad finner du her: www.od.no
SAIHs søknad:
Dødsforelska!
Å være forelska krever ofte mot. Mot til å våge å prate med den du liker, til å vise følelser og noen ganger ta vanskelige valg. Men mange ungdommer i Sør-Afrika, Zambia og Zimbabwe må være ekstra modige. Ungdommer som forelsker seg i en av samme kjønn kan bli utsatt for mobbing, voldtekter og drap. Blir de kjærester kan de havne i fengsel. Ingen skal behøve å være SÅ modige.
Homofile ungdommer er spesielt utsatt for mobbing i skolen, også i Norge. I Sør-Afrika, Zambia og Zimbabwe lever mange i daglig frykt for vold og overgrep. Det er en menneskerett å leve i trygghet fra vold – uansett hvem en forelsker seg i.
Fordommer og frykt kan bare bekjempes med kunnskap. Derfor skal OD2010:
- Gi opplæring i menneskerettigheter til lærere, lærerstudenter og skoleungdom.
- Utvikle skolemateriell som gir kunnskap og motvirker mobbing.
- Gi skeive ungdommer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) mulighet til å fullføre skolen.
- Gi ungdommer opplæring i rettigheter og styrke skeive ungdommers selvtillit gjennom ledertrening, nettforum, film og drama.
Å være dødsforelska krever mot, men ingen skal måtte risikere mobbing, vold og drap. Du kan bidra til at skeive ungdommer i Sør-Afrika, Zambia og Zimbabwe får en tryggere hverdag og fullfører skolen.
http://www.saih.no/Artikler/7870.html
Like før årsskiftet la et parlamentsmedlem i Uganda fram et forslag om en lovendring som i verste fall kan føre til dødsstraff for såkalte homoseksuelle handlinger. Denne loven inkluderer også omfattende lovverk for å forhindre det som klassifiseres som homopropaganda og hjernevasking av unge mennesker, ved blant annet å true med opptil 3 års fengsel for foreldre, lærere og venner som ikke rapporterer til politiet om mistanke om homofili hos sønn, datter, elev eller venn. I kjølvannet av at denne lovendringen ble fremmet i Uganda, har homofilidebatten blusset opp over hele kontinentet. I Malawi er det i disse dager rettssak mot et homofilt par som inngikk en uoffisiell forlovelse seg i mellom, i Sør-Afrika mistet en kvinnelig prest nylig stillingen sin fordi hun har giftet seg (med en annen kvinne) og her i Kenya var det i forrige uke voldelige opptøyer i kystbyen Mombasa, som blant annet resulterte i arrestasjoner av 6 homser.
Det er i disse dager at loven skal opp i parlamentet, og debatten går for fullt i medier – og ikke minst i de religiøse miljøene. Interessant nok valgte en ugandesisk prest å bidra i debatten ved å ”vise hva som virkelig foregår inne på soverommene til homoseksuelle” ved å spille av homseporno for en fullsatt kirke i hovedstaden Kampala forrige uke. Deretter var det planlagt en ”million man march” i støtte for lovforslaget, noe politiet satte en stopper for pga redsel for voldelige sammenstøtninger.
Bildet er imidlertid ikke bare preget av elendighet. I forrige uke var Stian og jeg på en paneldebatt om seksuelle minoriteters menneskerettigheter, arrangert av The Human Rights and Social Justice Fund og The East African Sexual Health and Rights Initiative. Panelet bestod av en Professor Mutua, Dr. Olunga og Reverend Kimindu, samt en representant fra Kenya Human Rights Commission. Professor Mutua innledet debatten med et totimers foredrag der jeg i begynnelsen fikk følelsen av at obamafeberen definitivt hadde satt sitt preg i svulstige formuleringer og store ord. Det var først under den påfølgende debatten at jeg forstod at det å begynne å snakke en time om helt grunnleggende menneskerettigheter kanskje er en helt nødvendig innfallsvinkel for å skulle begynne å endre innstillingene hos folk flest. Der vi i Norge har våre uenigheter om hvorvidt en felles ekteskapslov er riktig eller ikke, er de fleste i alle fall enige om at homofile ikke skal drepes. På grunn av manglende åpenhet, utdanning og andre faktorer er ikke det selvsagt her til lands. Som vår venn Mona Nesje, journalist i Radio Orakel, påpekte handler det mye om klasseforskjeller. Homofile som er fattigere er allerede i en svært utsatt situasjon, og disse er dermed mye mindre utbasunerende om sin legning enn det de mer velstående er. Det er den folkelige oppfattningen at homofili er en avvikende oppførsel blant rike, og kanskje til og med en måte å tjene penger på. Slik kan man på sett og vis forstå mer av bakgrunnen for opptøyene forrige fredag.
Selv om det hersket stor enighet i panelet om at Kenya må fjerne straffelovens paragraf §162 og 163 som dømmer ”carnal knowledge against the nature” med opptil 14 års fengsling, var det andre holdninger å høste fra salen. Argumentene som gikk igjen var at homofili er importerte vestlige verdier og noe ”uafrikansk” og at betydningsinnholdet er det samme som pedofili. Flere gikk også så langt som å sammenlikne homofile med kleptomane og insestuøse. Heldigvis er det tidligere nevnte Professor Mutua som deltar i arbeidet med å skrive en ny kenyansk grunnlov (hvis første utkast skal opp i parlamentet i morgen) og ikke salen.
Forrige fredag arrangerte vi i utvekslingsgruppa seminar nummer to om hatmotivert vold. Forrige runde fikk alle medlemsorganisasjonene i GALCK mulighet til å fortelle om hvilke utfordringer de møter i forhold til problemstillingen på et internseminar. Denne informasjonen ble på nytt presentert på fredag, denne gangen for Kenya Human Rights Commission og den norske ambassadøren med to medarbeidere. Den norske ambassaden i Nairobi er nemlig en av fire pilotambassader på LHBT-spørsmål, og har hatt tett oppføling av GALCK siden starten i 2006. Kenya Human Right Commission har uttalt at homoseksualitet bør avkriminaliseres i et menneskerettighetsperspektiv og krevd beskyttelse av LHBT-personer i lovverket. I forbindelse med de voldelige opptøyene i Mombasa forrige uke var deres innsats helt avgjørende for å redde livene til de seks som ble arrestert.
Andre halvdel av seminaret var en workshop der alle deltakerne jobbet sammen om strategier for å bekjempe hatvold. Videre vil disse forslagene sammen med den øvrige informasjonen, implementeres i en større rapport som forhåpentligvis vil være tilgjengelig i trykket format til sommeren. Med dette håper vi at flere bistandsorganisasjoner, som SAIH og Norsk Folkehjelp Ungdom allerede har gjort, vil forstå at LHBT-rettigheter er menneskerettigheter og integrere dette i sitt arbeid.
Til slutt vil vi sende en oppfordring til elever ved ungdomskoler og videregående skoler om å stemme frem SAIHs OD-prosjekt ”Dødsforelska”: http://www.od.no/Artikler/2126.html.
Fredag 12. februar kom meldingen: 6 personer arrestert og mange sårede etter at 2-300 demonstranter gikk til angrep mot (angivelig) homofile i kystbyen Mombasa. Mobben var utrustet med stein, stokker og andre våpen og var så mange og voldsomme at politiets halvhjertede forsøk på å stanse dem var fåfengt.
For å starte med begynnelsen: torsdag morgen kunne vi lese et større intervju med to profilerte, religiøse ledere, en kristen og en muslim, i en av Kenyas største aviser The Daily Nation. De gikk hardt ut mot det de mente var et planlagt homofilt bryllup som skulle finne sted neste dag, og lovet å ”ty til alle midler” for å sette en stopper for planene. En uke tidligere, i sine respektive trossamfunn, hadde de begge viet prekene sine til å oppfordre lokalbefolkningen til å kjempe mot det de beskrev som masserekruttering av ungdom til syndig livsførsel. Dette hadde også blitt snappet opp av en lokal radiostasjon, som resten av uka hadde gjengitt ordene til de to velrespekterte lederne.
Etter avisutspillet, arrangerte National Council of Churches of Kenya (NCCK) en pressekonferanse der de ba myndighetene om å gripe inn. Hovedmomentene de la fram var at myndighetene burde skamme seg over at de ikke gikk mer aktivt inn for å stanse bryllupet når det strider i mot lovverket. De krevde også en etterretning av lokale helsemyndigheter, nærmere bestemt Kenya Medical Research Institute (KEMRI), som ”bevisst tilbyr medisinsk hjelp til disse kriminelle”. KEMRI-instituttet er det eneste stedet der hivpositive menn som har sex med menn (MSM) kan få helsehjelp uten å bli diskriminert.
Tidlig fredag morgen hadde det samlet seg 2 – 300 mennesker utenfor KEMRI-instituttet. De var tungt bevæpnet og ble ledet av blant annet en tidligere stortingsrepresentant. Etter at massene hadde ropt at alle homsene måtte komme seg ut av senteret, stormet en av demonstrantene inn hovedinngangen sammen med politiet og pågrep resepsjonisten. Han hadde på seg en rød t-skjorte med en oppfordring på swahili om å bruke kondom for å beskytte seg mot HIV/AIDS, noe demonstranten mente var et sikkert bevis på at mannen måtte være homofil.
Senere stormet tidligere nevnte demonstrant og politiet hjemmene til flere personer de mente var homofile. Et av husene tilhørte han de mente skulle gifte seg. Han hadde tilfeldigvis besøk utenbys fra, og i bagen til gjesten fant demonstranten smykker og ringer – det han mente var gifteringene. En sikkerhetsvakt var senere samme dag på vei hjem i en matatu ( offentlig minibuss). I det øyeblikket han stiger ut, ser han masse mennesker komme mot han i full fart. En kvinne skriker at han må løpe unna så fort han kan, ellers vil han bli drept. Sikkerhetsvakten begynner å løpe, men blir snart tatt igjen av demonstrantene. De slår han ned med kjeppene sine og kaster stein på han. Mannen besvimer i det de dynker han i parafin, klar til å brenne han levende. En prostituert kvinne kommer løpende og legger seg oppå mannen for å beskytte han. Takket være kvinnen er mannen fortsatt i live, dog bevisstløs, innen politiet kommer til unnsetning. Men i stedet for å ta han med til et sykehus, blir han slengt rett på cella uten noen som helst form for helsehjelp – fortsatt dynket i parafin.
Etter hardt arbeid klarer Kenya Human Right Commission (KHRC) å få de arresterte ut av fengselet og smuglet dem til Nairobi. Det er svært usikkert hva som kommer til å skje med dem, og om de noen gang kan vende tilbake til Mombasa. Da Stian og jeg møtte to av ofrene på GALCK-kontoret i går formiddag, kunne de vise oss svimerker fra sigarettgloer og andre tegn på skader politiet hadde påført dem.
Det er ikke klart hva eller hvem som er opprinnelse til ryktene om bryllup, men de to mennene vi møtte i går (den ene av dem den antatte brudgommen), kunne fortelle oss at de aldri hadde planlagt noen form for seremoni. Hele situasjonen tyder på at angrepet var nøye planlagt og velorganisert – for ikke snakke om velfinansiert, og at ryktet har blitt plantet av en representant for demonstrantene. KHRC har også identifisert en profilert advokat som er i ledetråd med demonstranter og politiet.
Opptøyene i Momabasa er bare et eksempel på at homofili er en het potet i de aktuelle politiske debattene, ikke bare i Kenya, men over hele Afrika. Etter at en stortingsrepresentant fra Uganda like før jul fremmet et lovforslag som blant annet inkluderer dødsstraff for homoseksualitet, har det i kjølevannet kommet reaksjoner over hele kontinentet. Noen av reaksjoner har vært preget av hat, mens andre har tatt klar avstand fra lovforslaget (dette inkluderer også Ugandas egen president). Nå mens spørsmålet endelig er oppe i dagens debatter gjelder det å se hvilken vei utviklingen vil gå. Uansett kan man ikke neglisjere det faktum at det at homofilispørsmålet i det hele tatt blir diskutert, er en begynnelse.
*LHBT – lesbiske, homofile, bifile og transpersoner
I Norge ble Lasse påtent på et nachspiel. Linda ble slått ned utenfor London Pub. I Kenya ble det opptøyer på en bryllupsseremoni for to menn. I Norge reagerer både befolkningen og stortingspolitikere, og politiet registrerer hatmotivert vold. I Kenya er homoseksuelle handlinger forbudt, politikerne er stumme mot denne formen for vold og politiet ser ingen grunn til å beskytte noen som driver med kriminelle handlinger. Transpersoner er ekstra utsatt: de har ikke rett til kjønnskorrigerende behandling. De er ansett som gale og opplever gjentatte ganger å bli fornedret av politiet i stedet for beskyttet av dem.
Som en av transpersonene i GALCK sa: ”Det verste er ikke å bli slått ned, voldtatt eller frykten for å bli drept. Det verste er at når disse tingene skjer så er det ingen der for å beskytte meg. Politiet ser ingen grunn til å beskytte mennesker de ikke liker.”
I januar 2009 ble en transkjønnet kvinne banket opp på byen og fikk en dom på 4 måneder med begrunnelsen ”Been a public nuisance because she is a man who wears female clothes”. Hun ble sendt til et mannsfengsel, men på grunn av hardt arbeid fra GALCK fikk de utdannet dem i transspørsmål og omgjort dommen til samfunnstjeneste. Hun unngikk dermed å bli trakassert i fengselet. I juni 2009 ble en intersex-medlem i Mombasa banket opp av en nabo og deretter satt i varetekt. På grunn av godt samarbeid med Kenya Human Rights Commission (KHRC) klarte GALCK å få dette medlemmet ut av fengselet.
Åpne homofile og lesbiske er selvsagt også svært utsatt for hatmotivert vold, og jo mer oppmerksomhet det blir rundt homofili-saken, jo mer utsatt blir også våre samarbeidspartnere. Samtidig er det nødt til å være fokus på saken dersom man skal få til en endring. Dessverre er mange redde for å havne i media dersom de rapporter til politiet, så de fleste overgrepene blir aldri anmeldt. Flere av de lesbiske kvinnene forteller om såkalte reorienteringsvoldteker, og enkelte har også barn fra disse overgrepene. Kenya er imidlertid et samfunn i bevegelse der flere kvinner har tilgang på prevensjonsmidler, liberalisering av abortloven diskuteres i media og LHBT-personer tar mer plass i det offentlige. Kenya jobber nå også med en revidering av grunnloven, hvor GALCK blant annet har kommet med forslag om å beskytte LHBT-personer fra diskriminering og hatmotivert vold. Det jobbes også med å få tillatelse for transkjønnede til å skifte navn i offentlige papirer, identitetskort osv.
I Norge er hatmotivert vold straffeskjerpende, noe vi mener er fornuftig. Hatmotivert vold rammer ikke bare det enkelte offer, det sender et signal til hele LHBT-befolkningen, et signal om at denne gruppen bør skjule seg og at de ikke har rett til å være seg selv. I Kenya er det en tilleggsfaktor at politiet heller ikke beskytter dem, og sender dermed et signal om at rettsystemet og menneskerettighetene heller ikke gjelder for dem. Situasjonen er dermed med på å spre frykt blant denne delen av befolkningen og skaper dermed også et mer urolig samfunn.
Fordommer og manglende aksept gjør også at LHBT-personer risikerer å bli fattige. Flere av medlemmene har blitt kastet ut av hjemmet fordi de er åpne som homofile eller transpersoner. Det fører til at flere ble nødt til å avbryte utdanningen fordi de ikke har råd til å betale skolepengene. Det er også mange som er tvunget til sexarbeid, og dermed blir mer utsatt for både overgrep og HIV-smitte. Sexarbeidere blir dermed dobbelt stigmatisert, og er også dobbelt ulovlige i den forstand at både homoseksuelle handlinger og sexarbeid er ulovlig i Kenya.
Hatmotivert vold er hovedfokuset i utvekslingen mellom Skeiv Ungdom og GALCK. Vi har allerede hatt et internseminar hvor de ulike medlemsorganisasjonene presenterte hvordan deres medlemmer opplever dette problemet. Førstkommende fredag skal vi ha et større seminar hvor blant annet den norske ambassadøren og KHRC vil delta. GALCK har et godt samarbeid med KHRC, og den norske ambassaden i Nairobi jobber spesielt med å overvåke og rapportere om overgrep mot LHBT-personer. På bakgrunn av dette seminaret vil vi også utarbeide en rapport om hatmotivert vold blant LHBT-personer i Kenya, en rapport vi vil gi til både kenyanske myndigheter og den norske ambassaden.
